A Picture story “From Vardø to Murman” by Ole Lindhartsen:
Ole Lindhartsen, a curator at Varanger museum, has produced a short narrative from photographs found in the museum archives in Vardø. The story deals with Vardø at the end of the 1800s, the emigration to the Rybachi island, the ship routes between Norway and Murman and the conditions for the colonists.
Bilde 1
Bildet kan kalles for ”trengsel”. Det er tatt fra Valen i Vardø 17.mai 1892 og viser en mengde nordlandsbåter av varierende størrelse. På grunn av nasjonaldagen har mange av dem heist vimpler i mastetoppen. Til venstre i bildet ses noe av den gamle tollkaia. Før 1845 hadde loddetorskefisket ingen økonomisk betydning, men etter dette året endret lodden adferd, og det kan hevdes at befolkningsveksten på sjøkysten av Finnmark var en funksjon av loddens endrede adferd.Trengsel, uår, konkurranse og dårlige hygieniske forhold på land var noen av de mange grunnene til at man begynte å kolonisere den neste ubebodde Fiskerhalvøya. På det høyeste kunne det oppholde seg fra 12 – 15.000 fremmede fiskere i Vardø. Fiskeværet Kiberg var også sentralt i kolonisasjonen av Fiskerhalvøya, og til en viss grad Vadsø. De fleste som emigrerte, var ikke fra Øst-Finnmark, de var etappevandrere, og kom fra Nord-Finland og fra Nordland og sørover. De brukte Vardø/Kiberg/Vadsø som en mellomstasjon og seinere som et ”anker”. For det første hadde dette området den korteste avstanden til Vaidaguba. For det andre måtte folk tenke praktisk, når de tenkte på emigrasjon. Den første tiden på Murman var sikkert vanskelig praktisk sett. Det måtte provianteres, børskapen på båten måtte være i orden og kanskje måtte det medbringes en ku, en okse. Provianteringen kunne gjøres i Vardø (også på kreditt). Derfor er det sannsynlig at den overveiende delen av utskipingen skjedde nettopp fra Vardø eller Kiberg.
back to top
Bilde 2
Kolorert postkort fra ca. 1900. Muligens også tatt på 17. mai, ut fra flaggene å dømme. I forgrunnen ser vi flathjeller, norske og russiske båter i Norde Våg, og Vestervågen med Reinøya og Hornøya i bakgrunnen. Loddetorskefisket var mer sjansepreget enn Lofotfisket. I Lofoten varierte den gjennomsnittlige brutto fangstverdi pr. år fra 200 til 410 kroner pr. mann. I Finnmark varierte utbyttet også, men her fra 100 til 350 kroner i gjennomsnitt i årene 1870-80. Det etterfølgende sommertorskefiske spedde også på inntektene, men da som regel i form av russisk rugmel. Til sammenlikning var en årslønn for en tjenestekar på land 158 kroner i 1870.
back to top
Bilde 3
Dette bildet viser også mange fiskefartøy i Vardø Havn, men her er en del båter med styrhus og motor. Av dette kan man slutte at bildet er tatt noe etter århundreskiftet. Som det forrige bilde, viser dette stor trengsel i havna i Vardø. Man kunne spasere tørrskodd over havna fra båt til båt. Men her er mange flere fartøy enn på forrige bilde, noe som igjen understreker presset på alle ressurser, så vel på hav som på land. Vardøhus Festning kunne skaffe rom for 200 fiskere. Handelsmann Brodtkorb hadde en rorbukai, hvor man kunne huse omkring 90 mann. Huseiere med rom til overs hadde gylne økonomiske tider, men det monnet lite. Byens befolkning besto i 1855 av 407 personer, og hvis man regner en familie til fem personer var det i byen ca. 200 hus. Rundt århundreskiftet ble fembøringen utstyrt med avtakelig dekkshus som ble satt på land under fisket. Her bodde det nordfarere under kummerlige forhold. Trygve Solhaug skriver at mange bodde i telt, dannet av båtmaster og seilduk. Fiskerne hadde heller ikke særlig sans for renslighet: avfall fra koking og egning ble som regel hevet ut av døren eller teltåpningen, og sammen med det øvrige avfallet fra fiskeriene, har stanken ikke vært ubetydelig. Toaletter fantes det alt for få av: ”priveter finns ikke ved rorbodene; selv ved bodene i Vardø by var det nesten ingen; fiskerne var henvist til å gjøre sitt fornødne i fjæren”, sto det å lese i en rapport fra hygieniske undersøkelser i fiskevær i Finnmark i 1899 (Randi Rønning Balsvik, Vardøs historie)
back to top
Bilde 4
Brødkø utenfor bakeren i Vardø i begynnelsen av det 20. århundre. De sosiale forholdene i Vardø var elendige for mange. Grunnen til brødmangel kunne være forskjellig; noen ganger var det mangel på mel fordi fisket slo feil, og noen ganger kunne det være høy etterspørsel av brød fra fiskeflåten, og de tilbakeværende barn og kvinner måtte jo også spise. Folketellingen 1. februar 1801 viste at Norge var bebodd av 883.353 individer. Tellingen fra 3. desember 1900 viste en folkemengde på 2.239.880 personer – en øking på 1.356.527 personer på 100 år. Fra 1855 til 1910 økte den stedfaste befolkning i Vardø fra 407 personer til 3023, en tilvekst på 2616 personer. Hvis man sammenlikner Vadsø i samme periode, var befolkningens størrelse i 1855 866 personer. I 1910 var den steget til 1905 personer. I Vardø var det i omtrent samme periode på det høyeste bare ca. 30% av byens stedfaste befolkning som var født i byen. Hertil kommer et enormt tilsig av fremmede fiskere under vårtorskefisket (loddetorsk) – 29. april 1865 var det 3630 fiskere i Vardø, 310 av dem var vardøværinger, 210 var fra Vadsø og 106 fra Hammerfest. De øvrige kom fra Ibestad, Lenvik, Brønnøy, Karlsøy, Rødøy, Skjervøy, Tromsø, Trondenes og Kvæfjord. Noen få kom fra Ålesund, Kristiansund, Bergen og Christiania. Bildet er tatt av den kjente fotografen Eilisif Wessel, som bodde i Kirkenes, men som reiste rundt i Øst-Finnmark og fotograferte fra 1897 til ut på 1930-tallet.
Brødkø, foto Ellisif Wessel
back to top
Bilde 5
Postkortet med påskrift viser menn og kvinner som sløyer fisk. Stanken var ulidelig. Bilde 4 og 5 forsøker å visualisere de elendige sosiale forholdene i Vardø fra slutten av 1800-tallet og fram til etter århundreskiftet.
Fiskerne kunne være økonomisk heldige noen år, men alle samtidige beretninger tyder på at de knapt hadde erfaring med sparing til dårlige tider. Doktor Blom skrev i medisinalberetningen fra 1898:” Hva folk i det forløpne år har levet av er nesten uforståelig”.
Foto: Jacobsen, Vardø
back to top
Bilde 6
Postkort fra Vadsø med kirken (1867) sentralt i byen. Til høyre i bildet ses det gamle hurtigruteskipet «Finnmarken». Om dette skipet vet vi at det hadde jomfrutur i 1913. Bildet kan være fra denne perioden, og det kan være fra båtens jomfrutur. Til kysten av Norge hadde folk fra Nord-Finland og Nord-Sverige kommet på seseongfiske gjennom flere hundre år. De kom om våren og dro hjem om høsten. Særlig fra 1830-årene begynte de å bosette seg. Johan Beronka skriver i Vadsø Bys Historie at det gode fisket i 1850 – 52 lokket mange finner til Vadsø, men at denne innvandringen heretter minket. Den tok seg opp igjen i annen halvdel av 1860 årene, blant annet fordi det da var særlig dårlige forhold i Nord-Finland. De kom via ulike innvandringsveier, en vanlig rute var via Neiden til Vadsø. Noen brukte Vadsø som mellomstasjon eller ”anker” og spredte seg videre utover fjorden for å ta del i loddetorskefisket. Mange reiste fortsatt hjem når sesongen var slutt. Mange av de finske innvandrere eller kvener, som ble værende i Vadsø, la penger til side til en senere emigrasjon. Mange dro videre til Amerika, men noen dro østover bosatte seg på den vestlige delen av Murmankysten, utrustet med norske båter, og fisket med samme metoder som de norske fiskere. Også mange kvinner av finsk ætt giftet seg med norske menn og flyttet til Murmankysten. Etappevandring var et vanlig fenomen i tiden.
back to top
Bilde 7
Fra Vadsø Museums fotosamling – et miljøbilde fra Esbensens kai i ytrebyen i Vadsø ved århundreskiftet. Mennene som sløyer fisk, kan gjerne være noen av våre pengesparende finske innvandrere, kalt kvener i Norge.
Vi siterer fra en miljøstudie av J.A. Friis:
”De i Kvænbyen boende Finners små Huse blive i denne Tid (under vårfisket) stærkt overfyldte. En stue, som i Almindelighed ikke pleier at avgive ordentlig Plads for mer end 5 Individer maa nu rumme 20. De Ankommende ere baade forsultne og slet klædte, i bedste Tilfælde iført en ofte miserabel Saueskindspels….Såsnart de fiskesøgende Finner have faaet Engagement, enten hos sine egne Landsmænd eller hos Nordmænd, forsvinde de fra Kvænbyen og drage enten udover mod Vardø eller indover Varangerfjorden eller sydover mod Russekysten, alt efter som Fisket slår til. Finnen og Svensken lader sig formodentlig leie for billigere betaling end den indfødte Norske , da de ere nødte til snarest mulig at faa Engagement og under fremmede Forhold ikke blot er moderatere i sine Fordringer, men også ofte flittigere….Henimod St. Hans Tider er i Almindelighed Vaarfisket sluttet, og den fiskende Finnebefolkningen vender nu tilbage til Vadsø for at faa Klarering af sine Redere eller Medfiskere. Har Fisket været rigt, hersker der da i en Uges Tid i Regelen et glad Liv i Kvænbyen. Matti og Jussi og Pekka og Piera fra Haapajärvi. Kalasjoki eller Kuusamo og andre sogne i det nordlige Finland – eller de starovjervske Kareler Jeremei, Ivan, Seder o. fl. fra Pääjärvis og Kuitojärvis bredder, der kom næsten nøgne til Vadsø, forsultne og uden en Skilling i Lommen, have nu gode Klæder på en velnæret Krop og blanke Søvdalere på Lommen….Intet Under derfor om Jussi og Matti efter Tibagekomsten til den hyggelige Kvænby føle sig fristede til at opfriske Livsånderne med en slurk af det midt i al Friskluft liflig duftende Brændevin eller Rom. Dog kun en liden Del af Gevinsten maa anvendes, kun en ganske liden Ubetydelighed…resten af de blanke Penge må spares og medbringe hjem, hvor kanske en Hustru med en flok Unger, klædt i Traser og forsultne, længselfuldt vente paa sin sin hjemvendene Fader…eller kanske en gammel Moder venter sin Søn pengerig hjem igjen for at redde hende fra Hungersnøden…en hal pægl kan dog den bedste Fader eller Søn tage sig med god Samvittighed….til deres Ros maa man ogsaa sige, at de fleste lade det blive dermed og begive sig Strax på Hjemvejen…Men undtagelser findes også, og desværre, den ædle Drik der oppe, ikke mindre end andre Steder, af den Natur, at jo mer man drikker deraf, des mer tørster man…og man tager derfor endnu en halv Pægel, derpå en hel og så begiver jussi og Piera , glade i Hu og Arm i Arm, sig hen til Spelar – Matti eller en anden glad Kammerat.”
back to top
Bilde 8a
I 1875 ble det opprettet dampskipsforbindelse mellom Vardø og Arkhangelsk med anløp både i Vaidaguba og Tsypnavolok. Slik opprettholdt man også kontakten mellom kolonistene og hjemlandet. I den første tiden anløp båtene også Vadsø, men anløpene her ble etter hvert kansellert fordi det var lite trafikk. Kolonistene ble på grunn av dette sterkere og sterkere knyttet til Vardø, noe som avspeiles i Vardø museums fotosamling (Varanger Museum IKS avd. Vardø). Den inneholder mange bilder av kolanordmenn, tatt av byens fotografer ved høytidelige anledninger, og når de var en tur innom byen på handel.
Arkiv: Finnmark fylkesbibliotek
back to top
Bilde 8b
Innerst ved Dampskipskaia i Vadsø ligger «Jäämeri», rutebåten mellom Vadsø og Liinahamari, på vestsiden av Petsjengafjorden. Av båtens navn kan man slutte seg til at ruten er opprettet av et finsk rederi. I boken ”Turjanmeren maa. Petsamon historia 1928 – 1944″, Rovaniemi 1999, s. 243 står det følgende tekst som Leif Rantala har oversatt til svensk og Ole Lindhartsen til norsk:
I persontrafikken fra Petsamo (Liinahamari) begynte en ny æra i året 1933, da fartøyet ”Jäämari” bygget av den finske staten, ble satt i trafikk. Jäämeri var et moderne fartøy med lugarer og matsal. Båten kunne ta 82 passasjerer i 8 lugarer. For dem som fantes på første klasse var det 15 senger og for turistklassen var det lugar og salongplasser 10 passasjerer. Jäämari seilte på Fiskerhalvøya og Kirkenes året rundt, men i vinterperioden gikk den sjeldnere. På tross av at Jäämeri gikk året rundt i regelmessig passasjertrafikk, ga den hele tiden økonomisk tap for staten. Dette kunne ikke unngås uten å skjære kraftig ned på vintertrafikken. Den av staten opprettholdte lokale fergetrafikken ble ansett som noe allmennyttig, omtrent som å holde veiene i orden. Man regnet ikke med at det skulle være lønnsom virksomhet”.
I og med at de russisk drevne rutebåtene ”Lomonosov” og ”Imperator Nikolai” ble innstilt på Vadsø før revolusjonen, ble «Jäämari» et kjærkomment tilskudd i kommunikasjonen med Finland for Vadsøs befolkning.
Foto: Jakop Bredrup
back to top
Bilde 9
Kart over Petsamo, som var finsk område fra 1920 – 1944, med den ”finske korridoren” inntegnet. På Fiskerhalvøya gikk den finsk-russiske grense gjennom Vaidaguba. Avstanden fra Vardø til Vaidaguba er ca.75 kilometer. Mellom Vadsø og Liinahamari er det bare ca. 50 kilometer. Før 1920 var dette området russisk. Ved fredstraktaten i Tartu i 1920 forhandlet Finland til seg området for å få adgang til en isfri havn, da Østersjøen som kjent ofte er islagt om vinteren. Området var finsk da det ble besatt av tyskerne i 1940. Det siste allierte skipet ”The American legion” forlot Liinahamari i august 1940 med blant andre kvinner og barn av det norske kongehuset. Området gikk tilbake til Russland i 1944. Nær stedet Nautsi på kartet finnes en rosa trekant, som har en spesiell historie. Området kalles Jäniskoski og der er et kraftverk. Etter krigen blev dette området værende på finsk side, men russerne ønsket området på grunn av kraftverket. Så Finland solgte dette rosa område til Sovjet 1948.
back to top
Bilde 10
Liinahamari og Petsjenga/Petsamo regnes som en del av Murmankysten, som ble kolonisert fra Finland og Norge fra 1860-tallet. Fra 1920 flyttet det særlig mange flere finlendere dit. (Vi viser til artikkel av Leif Rantala i vårt hefte ”Murman – the coast of hope”). Petsamo-området, som det også ble kalt i Øst-Finnmark, var også sentralt for folk i Norge i perioden 1920 – 40. Nordmenn reiste f.eks. gjennom Petsamo når de skulle sørover. Med fergen «Jäämeri» fra Vadsø til Liinahamari var det lett å komme til og fra Norge. Det var svært få nordmenn som bosatte seg i Petsamo, men det var god kontakt over grensa i Sør-Varanger. Etter at området igjen ble russisk, flyttet flere finlendere over på norsk side.
Trykt av Finska turistföreningen, Helsingfors
back to top
Bilde 11
”Landet Kola” – ingen stedsangivelse. Det kan være Kandalaksja på sørsiden av Kolahalvøya. Det likner på et annet bilde derfra, men vi vet ikke sikkert. Den finske innvandringen lokaliserte seg i den første bølgen fra 1860-68 til Vest-Murman: Uraguba, Malaya Zapadnaya, Litsa, Bolshaya Motka, Eina, Zubovøene, Tsypnavlok, Vaidaguba, Chervianaya og Zemlianaya. På disse stedene bodde det i 1867 175 personer – hvorav 114 finner og 61 nordmenn.En annen og viktig bølge var kolonisasjonen av Kolafjorden (som også må regnes som Vest – Murman) i begynnelsen 1890 årene. Årsaken dette var gjenåpningen av Petsjenga klosteret som la ut en stor mengde av fiskekvoter (fishing areas) som hovedsakelig ble utnyttet av finner.
Bilde fra Universitetsmuseene fotoportal. Fotograf J.A. Friis 1867
back to top
Bilde 12
Rekonstruksjon av gammer ved Tana Museum. Ved kysten fantes fra gammel tid gammer som russiske sesongfiskere hadde oppført. Friis kaller det ”jordhytter”. Disse ble nå (omkr. 1870) tatt i bruk av norske kolonister. I startfasen av koloniseringen kan man regne med at kolonistene bodde i torvgammer fordi det dels ikke var rikelig adgang til bygningstømmer, og dels fordi det fantes store mengder med torv på Fiskerhalvøya. Kolonistene var ofte fattige. Dette understøttes av et bilde fra ”De som dro østover” av Morten Jentoft.
Seinere byge kolonistene store, laftede trehus. Tømmeret ble importert fra den sydlige delen av Kvitsjøen. Dette ble en del av pomorhandelens transportmønster. Gammene fra Tana og gammene for de norske kolonistene på Fiskerhalvøya har antakelig vært temmelig like.
Foto: Ole Lindhartsen.
back to top
Bilde 13a
Vardømuseenes fotosamling. Per Jørstad i gyngestolen i Tsypnavolok rundt 1930. Han hadde vært med på å grunnlegge kolonien omkring 1870. Tilværelsen for de norske kolonistene var relativt uproblematisk fram til 1925, hvis man ser bort fra vær, vind og ulykkene på havet. I den første tiden etter den russiske revolusjon, fra 1918 til 1925 brydde de sentrale myndighetene seg ikke så mye om de norske innbyggere i nord. De hadde sitt eget lille samfunn konsentrert i Tsypnavolok. De levde av fiske og litt jordbruk. Noen få gjorde seg rike på spritsmugling. Fra 1925 og fram til krigen brøt ut mot Finland i 1939 var det en langsom og stigende akselerasjon av russifisering som kulminerte i 1939, hvor så godt som hele befolkningen ble tvangsevakuert. Dette bildet av Per Jørstad er altså helt på tampen av den lykkelige tiden for de norske kolonistene. Ti år etter var det ikke én nordmann igjen på Fiskerhalvøya.
back to top
Bilde 13b
Kvinner i Tsypnavolok. Bak til venstre Pauline Elisabeth Berger. Mor til Olivia Berger, sittende foran til venstre, som ble gift med Karl Jørstad, sønn til Per Jørstad. Som en kommentar til dette bilde skriver Morten Jentoft i ”De som dro østover”: Idas far Kristian var en driftig mann som visste å utnytte forholdene som var lagt tilrete for kolonistene på Kolakysten. Tilgangen på tømmer (fra Kvitsjøen o.l.) gjorde det mulig å bygge store og solide hus, noe som sikkert gjorde at mange som kom på besøk fra Norge, ble imponert over den måten nybyggerne levde på. Og i Tsypnavolok var huset til Kristian Berger et av de største, med både bolig, brønnhus og fjøs i samme bygning, slik skikken også var mange steder i Finnmark, særlig blant de nyinnvandrede finnene. Rommene var få og store, og det var mulig å sove på loftet, i all fall om sommeren….Ida Berger og hennes søsken kunne vokse opp i et hjem som etter datidens forhold var velstående. Ja, mange ville nok også kalle det for rikt og kultivert, selv om det neppe var mulighet for å dyrke finkultur på Fiskerhalvøya på slutten av 1800-tallet. Noen skolegang i tradisjonell forstand, slik det allerede eksisterte blant annet i Finnmarksbyene, var det aldri snakk om. Men i de fleste familiene var det tradisjon at kvinnene lærte barna å lese og skrive norsk, selv om et mindretall virkelig behersket skrivekunsten og kunne uttrykke seg i lengre setninger. Ida ble sendt til Vadsø for å gå på skole et år, og de av kolonistene som hadde muligheter til det, gjorde likeens”.
back to top
Bilde 14
Fra Vadsø Museums fotosamling. Den østligste grensen for Den finske Korridoren gikk tvers gjennom Vaidaguba som er Fiskerhalvøyas nordligste punkt. Her bodde det også en del nordmenn. Mennene på bildet er norske fiskere som er kommet på land i Vaidaguba. Det står foran en badstue, og er tydeligvis interessert i å posere på den russiske side av grensen. Man ser steinen med ”Suomi” speilvendt. Det er sannsynlig at bildet er tatt tidlig i 1920 åra, ettersom grensesteinen virker temmelig improvisert. I begynnelsen av det 20.århundrede var Kolahalvøya befolket av 5 etniske grupper: russere, karelere, finner nordmenn og samer. Dette finner flere ulike beregninger av folketallet, så tallene er usikre. Men her er en beregning: 509 russere i 119 husholdninger, 400 karelere i 76 husholdninger, 920 finner fordelt på i 189 husholdninger og 200 nordmenn i 32 husholdninger.. Samenes antall (og det må være mer eller mindre stedfaste sjøsamer) var 93 fordelt på 22 husholdninger. Det totale antallet av kolonister på Murmankysten var derfor i 1899 2122 mennesker fordelt på 452 husholdninger.
back to top
Bilde 15
På dette postkortet ser man grensen mellom Finland og Sovjet i Vaidaguba –omtrent 15 år etter forrige bilde. Bildet er tatt mot Finland – altså fra russisk side. Man kan observere en stor finsk radiostasjon i bakgrunnen. Vaidaguba var på denne tiden Finlands nordligste punkt. Husene er ikke lenger jordgammer, men pent laftede hus. Landskapet på Fiskerhalvøya er forholdsvis flatt med Motkafjellet som det høyeste punktet på 356 meter over havet, ifølge finsk kart over korridoren fra 1940.
back to top
Bilde 16
Russisk flyfoto fra internett. Tsypnavolok i nåtid. Fra 1945 og opp til slutten av Sovjet- tiden var det militære installasjoner overalt på Fiskerhalvøya. Alle de gamle husene er jevnet med jorden, men hvis man ser godt etter på bildet, ser man enkelte rester av hustufter. Vår reise er slutt, nå må historiene og de som ennå lever fortelle resten!
Tsypnavolok ligger på Fiskarhalvøyas nordøstside. En mindre halvøy stikker ut fra bygda (kalt Stangnæs i gamle dager) og gir god le for de nordlige stormene fra Barentshavet. I syd er bygda avgrenset av Annikielven. Området er beskrevet som velegnet for fedrift på grunn av det frodige gresset som både ga fór nok for både sommerbeite og for vinteren. Feholdet hadde stor betydning for mattilførselen i perioder med dårlig fiske, og kan ha virket utslagsgivende ved valget om utvandring fra Norge: forutsigbarhet og stabilitet. Helt på slutten et sitat fra Morten Jentofts bok ”De som dro østover”: De fleste nordmennene trodde vel at de eller annen gang skulle få komme tilbake til hjemplassen da de stevnet ut fra havnen i Tsypnavolok denne sommerdagen (1940). Men for de aller fleste ble dette siste gangen de fikk se den runde bukten med odden som stakk ut i øst. Og selv om nordmennene ofte sammen skulle dele skjebne gjennom de dramatiske krigsårene, så var deportasjonen sommeren 1940 slutten på det som hadde vært et levende norsk samfunn i Russland i snart 70 år. De som kom seg gjennom krigsårene med livet i behold, søkte riktignok sammen, men det skulle aldri bli som det var. Og i Tsypnavolok skulle en aldri mer høre lyden av fiskebåter som gled inn i bukten, eller glade stemmer fra barn som kom løpende fra husene for å se hva dagens fangst var”.
back to top