Handelsmann Oscar Knudtzen i Finnbukta og hans familie
av Steinar Wikan, forsker og lokalhistoriker, Sør-Varanger
Jeg er oppvokst i Pasvikdalen. I unge år pleide jeg å sykle til Øvre Pasvik for å fiske, og da hørte en tur innom handelsmannen Sigurd Knudtzen, en kjøpmann av den gamle sorten som kjøpte alt og solgte alt. Jeg fikk høre historier om hans unge år på Murmankysten, og jeg møtte også hans brødre Ole og Harald Knudtzen som begge hadde en viss tilknytning til Pasvik. Alle tre hadde markert seg i livet, og det hadde også deres eldste bror, Johan Knudtzen som var verksdirektør på A/S Sydvaranger før krigen. Han døde i 1939.
Deres liv fascinerte meg slik at jeg i november 1976 oppsøkte Sigurd Knudtzen som da var flyttet til Mo i Rana (Nordland). Jeg bodde hos ham og hans hustru Solveig i flere dager, og Sigurd fortale fra morgen til kveld. Dette tok jeg opp på band. Fortellingene hans ga innblikk i hans eget og familien liv under skiftende forhold og personlig skildring av historien til de andre norske handelsmennene som slo seg ned på Kolakysten og drev der fra 1860-årene til revolusjonen i 1917. Det var:
Finnbukta Oscar Knudtzen (egen slekt)
Vaida Guba Philfeldt, Brodtkorb
Tsip Navalok Eriksen
Aleksandrovsk Sjøstrand
Kola by Skjærseth, Schanche
Teriberka Nils Whist
Gavrilova Ole Whist
Siden har jeg funnet atskillig tilleggstoff i aviser, arkiv, publikasjoner (bl.a. Ola Sæther), andre intervju og ved egne studier (se min bok Kola fra 2009).
Finnbukta
Oscar Knudtzen ble født i Trondheim 1849. Faren hadde kontakt med handelsmann Hermann Dahl i Vadsø, og 15 år gammel ble den unge Oscar med handelsmannen til Vadsø for å lære kjøpmannslivet. Et par år senere reiste han til Russland for å lære språket, og i 1870 etablerte han sin egen stasjon i Finnbukta, ca. to kilometer øst for Grense Jakobselv. Der drev han handel og fiske i stor stil i sommerhalvåret, mens han og familien bodde i Vadsø på kaldeste vinteren, i hvert fall de første årene. Senere også litt vinteraktivitet i Finnbukta.
Knudtzen skaffet båter, redskaper og utstyr, og holdt hus for 150 russiske fiskere som kom over land fra Onega og andre steder i nærhet av Onega tidlig på våren. Russerne fisket på part, og Knudtzen holdt mat og alt de ellers trengte. Stedet hadde eget bakeri hvor det daglig ble bakt hundre kilo brød, og det fantes kull-lager, saltlager, trandamperi og alt som hørte til, i et tjue-talls bygninger. Fjøs med et par kyr ble etablert for å skaffe kaffemelk. Stasjonen hadde tre skuter (tunge russiske båter kalt sjnekka) for frakt av fisken til Arkhangelsk og en liten dampbåt for annen transport. Foruten egen fisk (mest saltet) kjøpte Knudtzen opp fra de russiske fiskerne i Grense Jakobselv, også fra norske fiskere samme sted, og de kunne gå til Vardø og hente mer fisk for å supplere. Båtene hadde russiske skippere (Vasiliev, Antonov og Inatisjev er nevnt).
Sigurd fortale levende om reisene til Arkhangelsk (i siste periode). De handlet med to typer oppkjøpere: 1) Pomorer som var kommet ned elva i prammer og andre farkoster (ofte rekt med strømmen fordi de ikke hadde råd til å leie slep av dampbåter). De hadde gjerne med murstein, plank, never og tjære i tillegg til korn, og de kjøpte (byttet til seg) små kvantum med fisk. Handelen foregikk ute på havna og ikke ved kai. 2) Handelshus som kjøpte store mengder. Fisken ble slept på land, vasket i Dvina og saltet om i tønner (tresjanka) for eksport til bl.a. St. Petersburg, Moskva osv. Prisen var ofte avhengig av om det var mye sopp i skogene. I dårlige soppår ble det kjøpt mye fisk, og da steg prisene.
De viktigste varene de fikk tilbake var sammalt bygg og havregryn, men de tok også flesk, litt kjøtt og smør (usaltet, kokt). Sigurd fortalte mye om priser. Torsken utgjorde standarden. Den var verdsatt til 8 øre pr. kg, hyse 4 øre og seien en plass mellom torsk og hyse. For kveite kunne de få 40 øre pr. kg. Den første tiden ble det byttet fisk og mel likt, dvs. 1 kg torsk for 1 kg rugmel, senere steget til 2 kg torsk for 1 kg rugmel.
Varene ble tatt tilbake til Finnbukta og solgt tollfritt til Norge og til kjøpere i innlandet i Russland. Folket i Grense Jakobselv og ellers i Sør-Varanger var faste kjøpere. Foruten varene fra Arkhangelsk solgte Knudtzen tollfrie varer fra England og Tyskland, levert i transitt over Vardø (kaffe, sukker m.m). Jamaica-rom kom i eikekagger (10 kr pr. stk.).
Det var billig å bo i Finnbukta. Skatten var 10 kr pr. år (innskivingspenger), men det var ingen doktor, jordmor, skole osv, og de hadde ingen assuranse på båtene og det de ellers eide. Det kunne være en svøpe.
Zelentsy
På 1890-tallet etablerte Knudtzen et nytt handelssted i tillegg til Finnbukta. Det lå i Zelentsy, øst for Kolafjorden, med våningshus, pakkhus, trandamperi og brygge. På den tiden fikk han bygd en tremastet bark i Onega (het Vesta). Den gikk med trelast til Finnbukta og tok med fisk tilbake. På hjemtur med varer forliste skipet utenfor Finnbukta, et meget stort tap. Like etter gikk også dampskipet tapt under en transport med tran til Vardø. Knudtzen avviklet i Zelentsy og flyttet bygningene til Boris Gleb i 1900.
Boris Gleb
Handelsmann Knudtzen markerte seg i Boris Gleb og ble et midtpunkt i det lille russiske samfunnet. Han hadde et stort varetilfang, solgte tollfritt til nordmenn og handlet i stor grad med de samiske samfunnene i innlandet (Notozero, Songelsk, Petsjenga, Muotka, Pasvik, Enare). Familien hadde tjenestefolk og huslærer (den senere presten Beronka fra Vadsø var lærer der i tre år) og formidlet varer til skoltesamene for andeler av lakselordenes forpaktningsavgifter.
Handelen i Boris Gleb var viktigst om vinteren. Om somrene drev de i Finnbukta som før, helt til 1914.
Tiden i Boris Gleb varte bare til 1908. Knudtzen ble jaget ut etter protest fra presten Sjekoldin. Lutheransk påvirkning på de ortodokse samene ble brukt som begrunnelse, iflg. Sigurd. Familien etablerte seg en stund i pakkhuset i Skafferhullet, før de fikk reist et stort handelshus i Kirkenes, med butikk, kafé, dampvaskeri og transportstasjon. Der døde Oscar Knudtzen i 1929 i alder av 80 år.
Knudtzens barn
Knud Oscar Knudtsen (Knudtzen) 1849-1929, gift med Emma Sofie Christiane Jentoft 1856-1941, fikk ni barn. Tre av dem (født 1877, 1883, 1885) døde i en skarlagensfeberepidemi i oktober 1886. Fire sønner og to døtre vokste opp, og alle bemerket seg på en eller annen måte. Det var:
• Johan Jentoft Knudtzen 1879-1939
• Elise Valentine, gift Stranger 1881-1967
• Sigurd Strøm Knudtzen 1887-1978
• Ole Kristian Doxrud Knudtzen 1889-
• Harald Knudtzen 1891-1965
• Martha Xenia, gift Torgersrud 1899-1988
Sønnene Johan, Ole og Harald fikk utdannelse ved Norges Teknisk Høyskole i Trondheim, mens Sigurd fikk merkantil utdannelse (handelsskole) i Bodø og Oslo. Alle behersket russisk fullt ut og ble gjerne brukt som tolker og konsulenter i russiske spørsmål. De snakket også tysk og engelsk.
Johan. Teknisk høyskole 1901. Samme år flyttet han til Reval (Tallin) i Estland. Der arbeidet han som avdelingsingeniør på en jernbanevognfabrikk og deretter som overingeniør på Volta elektromagnetiske fabrikk til 1907, da han flyttet til Kirkenes. Der ble han avdelingsingeniør, senere overingeniør, ved A/S Sydvaranger, hvor han hadde ansvaret for dampsentralen, separasjonsverket og brikettverket. Han var verksdirektør samme sted fra 1918 til 1935.
Sigurd. Levde et eventyrlig liv som kremmer, postkjører, transportør osv., med lange reiser i ødemarka, som han har formidlet på en utmerket måte. Drev grensehandel med Finland. Han var gift med kunstneren Solveig, og hun er verd et eget program.
Ole. Var den virkelige eventyrer. Dro til Polen etter eksamen fra høyskolen. Jernbanemann. Det sies at han en tid var generaldirektør i de polske statsbaner. Han skaffet seg fartøyer i Sverige under første verdenskrig og dro til Finnmark på oppkjøp av russekobbe (grønlandssel) for frakt til Tyskland (mangel på fett). Drev import av potet fra Polen til Norge. Slo seg stort opp som jernbanemann i Amerika, men alt gikk ikke bra med hans forretninger, heller ikke butikken Varemagasinet som han og broren Harald startet i Kirkenes. Ole var direktør på bedriften A/S Sydvarangers Turisthotell 1935-1944. Bodde i Pasvik etter krigen og drev i det små en eksklusiv lakseeksport til Frankrike. Laksen ble fanget eller kjøpt inn på Elvenes og i Jarfjord.
Harald. Etter høyskolen fikk også han jobb på Volta elektromagnetiske fabrikk i Reval (Tallin) i Estland 1911-1912 (samme sted som broren tidligere hadde vært). Han deltok deretter i russiske malmundersøkelser på Novaja Semlja. Flyttet til Pasvik i 1920-årene og drev gårdsbruk, sagbruk og båttrafikk på Pasvikelva sammen med broren Sigurd (postkjøring med hest om vinteren). Ble leder for A/S Sydvarangers eksportmalmprosjekt i Kjellmannsåsen 1937-1940 og var sentral i gjenreisningsarbeidet i Kirkenes fram til pensjon 1951.
Som et eksempel på guttenes oppfinnsomhet, virkelyst og businesstrang kan nevnes en episode fra omkring 1906 (uvisst årstall). På vei fra Finnbukta til skolen i Trondheim etter juleferie møtte Ole og Harald en svenske på hurtigruta. Svensken hadde kunnskaper om kinomatografi. Det endte med at guttene forlot skipet og dro til Stockholm og videre over Finland til Arkhangelsk for å etablere kino i byen. Utstyr hadde de med fra Sverige. Etter tre uker telegraferte rektoren på skolen i Trondheim til far Knudtzen og etterlyste guttene. Han visste ikke hvor de var blitt av. Senere på vinteren kom det telegram fra Ole i Arkhangelsk. De hadde fått enerett til å etablere kino i byen, hadde leid lokaler og tjent gode penger, men nå var de brukt opp. De trengte ytterligere tjue-tusen kroner for videre oppbyggingen. Far Knudtzen sendte ingen penger, men fikk sin kontakt og medarbeider i Arkhangelsk til å ta seg av guttene og sende dem til Finnbukta med første båt om våren. Neste høst ble de sendt tilbake til Trondheim for å fortsette studiene, et halvt år forsinket.