Familien Øyen og Schanche

Familien Øyen og Schanche
av Leif Schanche, tidligere gardesjef

Familien Øien
Min mors foreldre het Johan og Marie Øien, og var noen av de første som utvandret fra Vardø til Russland fordi inntektene fra småbruk og fiske ikke var nok til å leve  på skikkelig vis.  De bosatte seg i Tsypnavolok, hvor de ved siden av et rikere fiske begynte med utveksling av varer mellom Russland og Norge. Denne handelen ble kalt “Pomorhandel”. De fikk 8 barn.

Hjalmar og min mor Magna var tvillinger og eldst. De utgjorde etter hvert et slags lederskap for sin store søskenflokk. Etter mors beskrivelse var de en lykkelig familie, selv om de til å begynne med hadde det økonomisk trangt. Ca. 400 utvandrede nordmenn bodde etter hvert i Murman-området og utgjorde en fin nybyggerkoloni. Mine besteforeldre startet det første landhandleriet i Tsypnavolok. Herfra drev de sin “Pomorhandel” ved siden av jordbruk og fiske.

Etter hvert som barna vokste til, var alle med i arbeidet med å skape best mulig levelige forhold. I 1931 (?) druknet sønnen Einar. Det var et stort slag for foreldrene  og  søstre og bror som var igjen. Fram til revolusjonen gikk livet som vanlig med hardt arbeid for å bedre levekårene. Barna hadde til å begynne med skole hjemme, hvor foreldrene og innflyttede nordmenn lærte hverandres barn å lese og skrive. Alle arbeidet hardt. Døtrene tok del i gårdsarbeidet og sønnene var på fiske. Landhandleriet gikk etter hvert bra med norske og russiske kunder. Varene ble stort sett importert fra Vardø og Vadsø, mest i bytte med fisk den første tiden. Denne “Pomorhandelen” utvidet seg etter hvert til å omfatte alle slags varer, men for det meste fisk, trelast og skinn fra Russland og med alle typer varer fra Norge.

Dette pågikk i fred og fordragelighet fram til revolusjonen i 1916-17. Da begynte de kommunistiske myndigheter å føre kontroll med handelsvirksomheten og med den norske bosetning. I 1920 ble hele “Pomorhandelen” stoppet og mine besteforeldres eiendommer konfiskert. Fra da av måtte alle norske familier betale leie til staten for å bo i sine egne hus og for å drive fiske med egne båter. Ved innvandringen til Russland måtte alle nordmenn bli russiske statsborgere og oppgi sitt norske statsborgerskap.

Det ble etter hvert innført russisk skole med forbud mot å lære og snakke norsk. Over tid utviklet det seg derfor et “Pomorspråk” som var en blanding av norsk og russiske slik at man noenlunde forsto hverandre. Forholdene ble imidlertid ikke levelige, spesielt for døtrene i Øienfamilien. Min mor Magna, giftet seg i 1909 med min far Thoralf Schanche (se kapittel nr.3 ). Hun forlot Murmansk i juni 1917 med en fiskeskøyte som gikk til Vadsø. Fire av mors fem søstre (Gyda, Dagny, Gudrun og Jenny) gjorde det samme og bosatte seg etter hvert på forskjellige steder i Norge. Gyda bodde i Trondheim og hadde et barn. Begge er døde. Hun var yngst av alle og var en god søster og tante for vår familie. Dagny ble gift Kruttå og bodde i Vardø. Gudrun ble gift Pedersen og bodde i Sauda. Jenny giftet seg med Størdal i Stangfjord. Alle søstrene er døde. Den eneste jeg har hatt kontakt med utenom Gyda, er min fetter Erling som er Jennys sønn og bor i Bergen med kone, Inger og tre barn.

Det kan synes rart at det var så lite kontakt mellom søstrene. Det må imidlertid ikke glemmes at økonomien var trang og det var kostbart å reise. Kommunikasjonen foregikk pr. brev og julekort.

Familien Schanche
(Jfr. “Skanke-ætten” av Roger de Robelin)
På den tiden Øienfamilien  drev “pomorhandel” ble mine besteforeldre Carsten Henrik Schanche og Juliane E. Wedige Schanche i Mortensnes, også engasjert i handelen. Det utviklet seg derved et nært vennskap mellom familiene Øien og Schanche, som resulterte i at den eldste sønnen, Thoralf, ble sendt til familien Øien for å lære mer om handel og det russiske språk. Den andre sønnen, Sigurd, tok senere over eiendommen i Mortensnes. Den besto av ca. 50 dekar dyrket jord og et hus som bl.a. hadde landhandel og postkontor. Det ble drevet fiske og jordbruk. Carsten H. Schanche og kona Juliane døde henholdsvis 6.5.1918 og 11.10.1915. Jeg besøkte Sigurd i Mortensnes i 1960, et par år før han døde.

Med Thoralf som senere ble min far, gikk det bra hos familien Øien. Det gikk så bra at han giftet seg med den eldste datteren Magna i 1909. De etablerte seg med egen handel i fiskerlandsbyen Kola som lå ca.1 mil fra Murmansk. De fikk 3 barn, Gerd f. 1911, Marie f. 1913 og undertegnede, Leif f. 1916.

Mor og far bygget seg gradvis opp økonomisk med stedlig handel, gårdsdrift, sagbruk, reindrift, kinodrift og eksport/import mellom Norge og Russland med egne fiskebåter. De hadde ca. 2.000 rein og drev en utstrakt handel med skinn som bl.a. ble kjøpt fra jegere i det nordlige Sibir. Den sibirske jernbane var i denne tiden under bygging. Det ble derfor stor handelsvirksomhet med såvel anleggets ledelse som anleggsarbeiderne. Ved revolusjonens utbrudd i 1916/17 hadde våre foreldre en formue på ca. 4 mill. norske kroner. Formuen ble konfiskert i 1917.

Mor med sine 3 barn fikk tillatelse til å reise til Norge med en fiskebåt. De hadde med seg 3 kofferter med det mest nødvendige. Etter et kort opphold i Vadsø hos fars forretningsforbindelser, reiste hun med barna til Steinkjer hvor vi bodde hos fars familie, Killi, på Egge gård. Jeg ble døpt i Egge kirke ca. 1 år gammel. Vi flyttet deretter til Trondheim hvor mor kjøpte Elgesetergt.13 som var en stor bygård. Mine foreldre hadde satt inn ca. 300.000,-rubler i Nordenfjeldske Sparebank. Etter å ha kjøpt gården ble imidlertid rubelen verdiløs, slik at mor måtte selge gården etter 4 år.

Deretter flyttet vi til Stjørdal hvor vi fikk leie en billig leilighet av Anna og Kristen Eidem, som senere ble min søster Gerds svigerforeldre.

Far ble igjen i Russland for om mulig å redde noen av verdiene. Han måtte flytte fra den store eiendommen som bestod av hovedbygning med store stuer, 16 soverom og forretning. Han søkte om å få bo på ett av rommene, men fikk avslag av de kommunistiske myndigheter. Han satt ca. 1/2 år i fengsel, men ble løslatt da hans egne ansatte ga ham godt skussmål. Han ble vikar for den norske konsul som reiste hjem til Norge. Han forlot Russland først i 1935, etter å ha opplevd den store russiske hungersnøden.

Mor fikk det økonomisk meget trangt da hun ble adskilt fra far, som  ikke hadde noen penger å sende. Det eneste jeg husker om far fra den tiden, var et brev mor mottok fra en venn av far som meddelte at far var død. Jeg husker at vi alle gråt sammen med mor, men senere fikk vi greie på at far fortsatt levde.

Vår barndom ble en kamp for å overleve. Sammen med mor tok vi de små jobbene som fantes. Gerd og Marie fikk plasser som hushjelper og jeg som visergutt og avisbud. Sammen ble vi et team som hjalp hverandre, med mor som midtpunkt.

Far kom hjem til min konfirmasjon (1932), men var fortsatt innstilt på å reise tilbake for å forsøke å få noen av sine eiendeler tilbake. Han kom hjem for godt i 1935, både syk og nedbrutt.

Familien Øiens skjebne etter revolusjonen
Det var naturlig at mor savnet sine øvrige søsken veldig. Mor ba meg ofte gjøre det jeg kunne for å oppspore spesielt Hjalmar, som var hennes tvillingbror og sto henne meget nær. Da krigen kom til Norge i 1940, kom det russiske krigsfanger til Stjørdal . En gruppe av disse marsjerte hver dag forbi vårt hjem. Det var forbudt for nordmenn å ha kontakt med russerne, men mor sto ofte ved hageporten og ropte til dem noen oppmuntrende ord på russisk. Etter hvert ble det en stilltiende kontakt mellom fangene og mor. Når hun hadde noe mat til overs, hang hun en pose på gjerdet som de så sitt snitt til å ta. I denne posen la hun et lite brev med Hjalmars navn og adresse, med spørsmål om noen kjente ham. Kanskje naivt, men det viser hvor stor lengselen var etter å høre om han og de øvrige søsknene levde. Hun visste at foreldrene var døde.

Etter krigens opphør sendte vi brev og julekort. Jeg ba Utenriksdepartementet om å forsøke å finne familien Øien, uten resultat. I 1950-årene leste mor i Adressavisen i Trondheim at en del av den russiske fiskeflåten hadde søkt nødhavn i Ålesund, p.g.a. uvær. Det var intervju med sjefen for flåten og navnet hans var Reidar Øien. Journalisten spurte om han var av norsk avstamming, noe han svarte benektende på. Han kjente ingen nordmenn med det navnet og hadde heller ikke slekt i Norge. Jeg ringte avisen og fortalte om familien Øien som hadde utvandret til Russland og at mor og jeg kunne reise til Ålesund hvis avisen kunne ordne et møte. Vi fikk beskjed om at sjefen for flåten ikke ville snakke mere med avisens journalist eller andre.

Jeg hadde søkt den sovjetiske ambassade om visum til Murmansk for å se mitt barndomshjem. Jeg purret gjentatte ganger uten å få svar. Jeg ble i 1961 utnevnt til forsvarsattachè i Finland for perioden 1961-64. Den norske ambassadøren i Finland, Ivar Lunde, hadde vært stasjonert i Moskva  og snakket godt russisk. Jeg ba ham om å hjelpe meg med visum til Murmansk. Han leverte ny søknad til den sovjetiske ambassadøren som lovet å hjelpe.
Etter ca. 1 år, en søndag kveld i oktober 1963, fikk jeg telefon fra den sovjetiske ambassade om at jeg kunne reise mandag morgen med tog til Murmansk over Leningrad. Det var kort varsel, men jeg dro avgårde med det mest nødvendige, inklusive visum, penger samt gamle, varme klær.

I Leningrad kom det en sovjetisk oberstløytnant inn i kupeen og presenterte seg. Han skulle følge meg på turen. Han snakket et gebrokkent tysk/engelsk og fortalte at han hadde tjenestegjort i 3 år i de russiske okkupasjonsstyrkene i Tyskland. Reisen tok over 30 timer, så vi ble godt kjent. Han beklaget at han hadde fått dette oppdraget, for han skulle gjerne ha feiret oktoberrevolusjonen som innebar 3 fridager. Han var som russere flest, gjestfri og serverte meg brød uten smør med en tykk skive flesk mellom skivene, samt vodka. Jeg hadde møtt russiske offiserer (KGB-agenter) tidligere, både i Norge og Finland, så jeg var varsom med vodkaen og fikk te isteden. Vi sov fullt påkledd i samme kupe og ble bare forstyrret av en full russer, som tydeligvis ikke likte utlendinger. Offiseren ba ham forsvinne og reisen gikk rolig videre. Da vi nærmet oss Murmansk forklarte offiseren at det ville komme en russer på stasjonen som ville ledsage meg videre. Offiseren hadde fått tillatelse til å returnere til Leningrad med samme tog. Dette virket noe underlig, men jeg satte meg på en benk og ventet. Offiseren gikk på toget som etter kort opphold returnerte.

Jeg visste at jeg skulle bo på hotell Polaris, så etter litt venting fikk jeg greie på hvor hotellet lå og vandret med min koffert til hotellet. Der ble det stor oppstandelse over besøket, alle snakket russisk i munnen på hverandre. Jeg fikk imidlertid anvist et lite værelse som rett og slett var forferdelig. Jeg satte fra meg kofferten og gikk ut i oktoberkulda med lang, svart frakk og hatt. Alle gater var stengt med militære kjøretøyer på grunn av paradering i anledning av oktoberrevolusjonen. For å få sett noe gikk jeg inn i et lite “tog” som sannsynligvis var på vei til “hovedtoget”. Jeg valgte et par eldre, tykke damer som tok meg i armen og snakket og lo.

Vi paraderte for borgermesteren og kommandanten, ropte og svingte våre hatter. Etter en tid forlot jeg mine sjarmerende damer og gikk for å se på byen og deretter til hotellet. I resepsjonen var det igjen stor forvirring. Heldigvis satt det en ung, pen dame som presenterte seg på norsk. Hun skulle være min ledsager og forklarte at sannsynligvis, på grunn av revolusjonsfeiringen var beskjeden om min ankomst ikke mottatt. Hun viste meg til en suite med stue og soveværelse, hvor min koffert sto. Rommet var sparsomt innredet, men himmelrike i forhold til tidligere rom. Hun ordnet mat (biff-stroganoff stekt i harsk hvalolje).

Jeg forklarte henne min hensikt med besøket og ba henne ordne en bil til neste dag for å kjøre meg til Kola, hvor jeg var født. Vi fikk en skranglete bil med sivil sjåfør med armbind. På reisen til Kola ble vi stoppet av en mann med samme armbind som spurte etter visum til Kola. Da jeg hadde visum bare til Murmansk, måtte vi snu.
Jeg ba tolken kjøre meg til den personen som kunne ordne visum til Kola. Hun trodde det måtte ordnes i Leningrad, men hun skulle forsøke. En brysk herre fortalte at dette ikke lot seg gjøre, fordi kontorene var stengt på revolusjonsdagene. Jeg ba om å få snakke med borgermesteren (som jeg hadde paradert for), selv om jeg måtte oppsøke henne hjemme. Etter en stund kom hun ut og ba meg inn på sitt kontor.

Jeg fortalte henne mitt livsløp og om min mor som så gjerne ville vite hvordan hennes søsken hadde det. Jeg fortalte henne også at jeg hadde sloss mot tyskerne som offiser og geriljaleder i Nord-Norge og hadde bl.a. reddet livet til mange russiske krigsfanger. Etter mange spørsmål gikk hun ut av kontoret, sannsynligvis konfererte hun med KGB i Leningrad, for visum til Kola fikk jeg.

Hun meddelte at Øien-familien bodde i et område som var stengt for utlendinger. Hun visste ikke hvem som var i live av familien. Vi kjørte deretter samme bil til Kola. Mitt barndomshjem var nå en barnehage for ca.50 barn som hadde foreldre i arbeid. Jeg fikk ikke lov til å gå inn i bygningen. En brysk bestyrerinne svarte motvillig på enkle spørsmål. Jeg hadde med et bilde av bygningen, som var i 2 etasjer og hvitmalt. De kjente igjen huset som nå var blitt grått og nedslitt. Min tolk hadde fotoapparat og fikk under tvil lov av eskorten, til å ta et bilde.

Da vi kom tilbake til hotellet fortalte tolken at hun skulle gifte seg dagen etter, men hvis jeg trengte henne hadde hun fått beskjed om å la meg se Murmansk. Jeg antydet at det kunne jeg gjøre alene, men det var forbudt. Jeg syntes at tolken hadde vært så hjelpsom at jeg foreslo at jeg holdt meg på hotellet til toget gikk om kvelden. Resepsjonen kunne passe på meg. Hun tok en telefon og fikk tillatelse. Før hun gikk spurte jeg om hun kunne være så snill å finne en med norsk avstamming som kunne norsk og som kanskje hadde kjennskap til mors familie. Det lovet hun. Jeg ville gi henne dollar i bryllupsgave, men uten å si noe pekte hun på lysekronen (overvåkingsapparat) og ristet på hodet mens tårene rant nedover kinnene.

Noen timer senere kom en mann med norsk utseende til hotellrommet. Hans navn var Jørstad og han hadde en bror i Murmansk. Han var bokholder på den store fiskefilletfabrikken i Murmansk. Han fortalte at Hjalmar var død under krigen og alle mors søsken var borte. Noen barn og barnebarn levde i forbudt område. Vi snakket om løst og fast, jeg merket meg at han var glad for at Khrusjtsjov var kommet til makten. Han antydet at det ville bli mer frihet. Etter et par timers samtale forlot han hotellet og jeg tok toget tilbake til Helsingfors uten spesielle episoder.

Reiser til Murmansk og Arkangelsk etter “Glasnost”
Det sier seg selv at jeg og spesielt mor var meget bedrøvet over at Hjalmar var død og at vi visste lite om resten av familien Øien. Før mor døde i 1964, lovet jeg henne at jeg skulle gjøre nye forsøk hvis forholdene i Sovjetunionen ble bedret.

Etter “Glasnost” og “Perestrojka” søkte jeg derfor, i 1992, visum til Murmansk som jeg fikk innvilget ganske raskt. Jeg tok fly til Kirkenes og ved hjelp av “Sovjetreiser”, buss til Murmansk (ca. 25 mil). Det tok ca. 8 timer takket være dårlige, humpete veier og mange kontroller. Jeg hadde bestilt et rom på hotell Polaris som var blitt stort, men nedslitt. Jeg fikk heldigvis et rom i toppetasjen som var eid av et svenskt eiendomsselskap og var restaurert. Prisen var derfor skyhøy etter russisk målestokk (ca.1.000,- pr. natt).

Jeg fikk en tolk fra et reisebyrå. Det var en typisk “KGB-tolk” som snakket norsk, men som så på slike “kapitalister” som jeg som et hår i suppa. Hun ordnet bil til Kola for et nytt besøk i mitt første hjem. Til min store skuffelse var bygningen brent. Tomten som eiendommen stod på var utlagt til park. Jeg fortalte tolken at den tomten vi sto på var stjålet fra mine foreldre i 1917. Dette trodde hun ikke på, for det sovjetiske folk gjorde opp for seg. Jeg viste henne en bankutskrift fra 1917 som viste fars konto i en russisk bank ( ca. NOK 300.000,-) og spurte om hun kunne ordne slik at jeg fikk noen rubler. Hun ble etter hvert noe spakere og jeg ba henne gjøre det hun kunne for å oppspore de gjenlevende av Øien-familien. Hvor mye hun anstrengte seg vet jeg ikke, men neste dag fortalte hun det samme som borgermesteren (i 1963) at det ikke kunne gis visum til det sted hvor Øien-familien bodde. På ny forlot jeg Murmansk med uforrettet sak.

Etter en viss tid begynte NRK å interessere seg for de nordmenn som hadde innvandret til Russland før revolusjonen. NRKs reporter i Finland, Morten Jentoft hadde en reportasje om bl.a. Olga Øien som var enke etter Reidar Øien som igjen var sønn av Hjalmar. Hjalmar og kona hadde 6 barn da revolusjonen brøt ut. De ble deportert til Sibir, hvor Hjalmar døde etter 1 år. Olga mistet 4 sønner, men hun og to døtre overlevde. Reidar var skipper i Ishavsflåten under krigen. Jeg tok kontakt med Jentoft og sammen reiste vi til Murmansk. Vi hadde visum til bl.a. Uraguba hvor Olga bodde og hvor også mor ble født.

Olga bodde på et rom og tekjøkken i en falleferdig gård. Den ene datteren, Gyda (ca. 50 år) bodde i en nabogård med to sønner. Faren hadde forlatt dem. Hun jobbet i et samvirkelag. Den andre datteren Ljudmila (ca. 40 år) var mongoloid og bodde hos moren. Olga snakket litt norsk og fortalte at hun hadde et norskt hefte som hun hadde lest ofte i alle år, for å bevare morsmålet. Hun fortalte også at jeg hadde to slektninger i Murmansk. Den ene Tamara Øien, Hjalmars barnebarn, hadde hun god kontakt med. Hun var datter av Gunvor (død 1977), som var datter av Hjalmar (mors tvillingbror) og Constanse. Gunvor var gift med en russer som forsvant under krigen. Tamara var utdannet økonom og ansatt i et medisinaldepot i Murmansk. Hun fortalte at moren og hun hadde som nordmenn blitt fullstendig isolert, fordi det var forbudt for russere å omgås eller snakke med utlendinger. Hun var derfor glad for at Sovjetunionen var oppløst og folk hadde fått sin frihet. Hun fortalte at hennes onkel hadde fått brev fra meg fra Helsingfors. Han kom hjem til henne og leste brevet hvor jeg bl.a. meddelte at mor var død (1964). Tamara kunne huske at alle gråt. Hennes mor ville svare på brevet, men ble frarådet dette sterkt fordi det var ensbetydende med at Reidar som var i KGB, ble fengslet og at Gudrun og Tamara ville havne i leir. Mitt brev ble brent.

I ettertid hadde de fått vite av Jørstad at jeg hadde vært i Murmansk for å finne Øien-familien. Tamara fortalte at Jørstad også var i KGB og hadde ikke mot til å sette meg i forbindelse med Tamaras mor. Hun fortalte videre at hele den mannlige delen av familien Øien hadde i 1940 fått valget av de russiske myndigheter, enten å verve seg til den røde arme, KGB eller bli sendt til konsentrasjonsleir. Alle unntatt Hjalmar valgte KGB. To av Hjalmars sønner, Kåre og Håkon ble sendt som partisanere til Finnmark og ble drept i kamp med tyskerne (1941). Arthur den eldste av Hjalmars sønner, var også i KGB og var tolk for russiske delegasjoner i Norge.

De som er igjen av slekten, foruten Olga og hennes 2 døtre, er min fetter Torstein. Han er sønn av Ragna, mors søster. Han er gift med en russer, de har 2 barn, Valentin og Valentina. Barna var på ferie da jeg var i Murmansk, så jeg møtte ikke dem. Jeg besøkte imidlertid Torstein og hans russiske kone. De bor i en leilighet i Murmansk. Torstein var løytnant i KGB og var i 10 år tolk på grensen til Norge i Sør-Varanger (Kirkenes). Han kjente oberst Magnus og oberstløytnant Dypedal som begge var ansatt i norsk grensebevoktning, som henholdsvis grensekommissær og tolk. Torstein hadde vært i flere møter med disse i grensehytta, hvor forhandlingene foregikk. Han var pensjonist og meget sykelig. Han ble glad over å få norsk kaffe, hermetikk og øl. Han anså seg selv som nordmann og mente at han aldri hadde gjort noe som kunne skade Norge.

En telefonisk kontakt er også opprettet med barnebarnet til Arthur, Hjalmars sønn. Hun heter Natacha og har 2 barn. Hun besøkte Tromsø Universitet for et par år siden og en av sønnene ringte fra Finland for et år siden.
Sammen med Jentoft, en journalist og fotograf fra svensk TV, reiste jeg fra Murmansk til Arkhangelsk for å besøke statsarkivet i håp om å finne nærmere opplysninger om familien Øien og Schanche. Etter en dags arbeid med tolk, lyktes vi i å finne noen papirer om far. Det var vesentlig hans forbindelser med banken i Arkhangelsk hvor han hadde en god del rubler. Den unge russiske tolken kunne ikke forstå at de sovjetiske myndigheter bare  kunne beslaglegge disse pengene.

Vi besøkte også et norsk/russisk utdanningssenter som hadde som oppgave å skolere norske studenter fra Tromsø i russisk og russiske studenter i norsk. En del av den norske, gamle bosetningen var bevart og skulle ifølge tolken forbli bevart.

For å holde kontakt med Øien-familiens gjenlevende, inviterte jeg Olga og hennes 2 døtre, samt Tamara pluss tolk til Vardø hvor Olga hadde noen slektninger (Sandtrøen). Olga og døtrene bodde hos rektor Lisbeth Sandtrøen og vi bodde på den videregående skolen som hun var rektor på.

Jeg besøkte sammen med Tamara og tolken Vardø museum, hvor vi fant bilde av mine besteforeldre som var noen av de første som utvandret fra Vardø til Murmanskregionen.

Etter oppholdet i Vardø har jeg fått vite at Olga og Ludmila har fått norsk statsborgerskap og har bosatt seg i Mehamn hos Olgas søster. Datteren Gyda ble igjen i Uraguba for å ta seg av sine sønner.
Tamara har giftet seg med en russer som jeg vet lite om. Jeg har bedt henne, gjennom tolken om å skrive på russisk slik at jeg får høre hvordan det går med henne og resten av Øien-familien. Til tross for julegaver, får jeg ikke kontakt. Jeg antar at de fortsatt er redde for at de russiske myndigheter skal mistenke dem for å være spioner.  Jeg viser ellers til oversikt over Øien-familien.